Integrerings debatt!

Det er en underlig debatt å følge fra sidelinjen!

Det er svært få utspill i integreringsdebatten som blir behandlet på en redelig måte.  Alle opplagte ting kan alle være enige om.  Men så snart noen uttaler seg kritisk til de utfordrende sidene ved integrering så harseleres det med synspunktene istedet for å realitetsbehandle de.

Jeg mener, at når politikere eller andre debattanter uttaler seg kritisk til gjennomføring av integrering av invandrere i det norske samfunn, det være seg islamifisering eller andre utfordringer!  Må debatten gå på sak og ikke “flåsete” sammenligninger med nasismen etc.

Når noen tør å stå rakrygget å kritsere en uønsket adferd hos invandrere så blir det som regel svart med at dette er rasisme.  Men det er det overhode ikke!  Det er adferden til det enkelte individ som må og skal diskuteres og ikke hvor man opprinnelig kommer fra eller hvilken etnisk bakgrunn man har. 

Politikere må ta integreringsdebatten på alvor!  Diskutere sak og ikke latterligjøre konstruktive utspill.  Dersom ikke debatten tas på alvor kan dette være svært ødeleggende for alle positive tiltak som gjennomføres. 

Det store spørsmålet er;

Hvem har ansvar for å følge opp at enkelt tiltak som blir iverksatt virker?  Det er et veldig fokus på hvilke krav invandrere kan stille til det norske samfunnet.  Men hvem skal følge opp i de uheldige sidene?  Feks at  pliktene ikke utføres med samme selvfølgelighet.

Det kan ikke være enkelt beboere som skal eller kan ta dette ansvaret.

De som ikke tar ansvaret for å lære seg norsk slik at de kan følge med på ungenes utvikling og skolegang på en tilfredstillende måte, må følges opp.  Det er svært viktig å kunne motta og forstå den informasjonen som blir distribuert til det enkelte hjem.  

Men politikere og myndigheter synes å løpe fra dette ansvaret. 

Dersom politikere og ansvarlig myndigheter ikke tar dette på alvor vil vi kunne få en “gettofisering” av mange boområder.

Folk som ikke oppfører seg iht norske lover og regler samt viser mangel på respekt for andre mennesker må behandles og tas vare på av “samfunnet” og de organer som er politisk opprettet for dette formål. 

Det er slett ledelse og manglende konsekvens for ikke å levere, som er den største utfordringen!

Alle kan gjøre noe med dette og det enkleste er å velge politikere som kan dokumentere gjennomføringsevne av den politikken de sier vi skal ha/få!  Det andre er å delta aktivt i politiske debatter og partier for å få frem synspunktene man har.